INSTALLATION OF A SOLAR GEYSER, MKOBA HOPE CENTRE, MIDLANDS CHILDREN HOPE PROJECT (MCHP), ZIMBABWE

Joar Larsen and Mathias Espeland conducted a field trip to Zimbabwe in October 2016 to install a solar geyzer in Mkoba Hope centre. Their tasks included: 1. Installing two evacuated tube collectors on the roof, and a 300 litre Solar geyser on ground level. 2. Installing necessary piping from the evacuated tube collectors to the geyser, and connect the complete water heating system to the installed hot water pipes in the house. 3. Testing the installed geyser, and teaching key personnel maintenance and use of the system.

The mission is succesfuly accomplished and some follow up work is still being done from Norway by both engineers. You can read more about day to day fieldwork, challenges  as well as rewards of humanitarian engineering in the final summery by Joar larsen and Mathias Espeland.

 

OPPDRAG MALAWI

Håkon Osland Sandvik har i januar vært tre uker i Malawi for å gjøre feltarbeid for sin master med mening. Ingeniører uten grenser avd. NMBU har møtt Håkon for en hyggelig samtale for å høre om oppholdet, han skriver master med mening i samarbeid med IUG og bedriften Kumudzi Kuwale. Kumudzi Kuwale er en bedrift som, ved hjelp av solcelledrevne batteriladestasjoner, arbeider med å få elektrisitet til mennesker som ikke har tilgang til det nasjonale strømnettet.

Håkon studerer industriell økonomi og sier han ble inspirert til å skrive en master med mening av å lese et intervju med tidligere NMBU student Patrick Bakke som var på feltabeid i Kenya.

OPPHOLDET

 

Tre uker i Malawi var nok til å få et godt overblikk over bedriften Kumudzi Kuwale og å finne en problemstilling til masteroppgaven.

-Jeg likte meg veldig i Malawi, så jeg skulle gjerne vært der lenger om jeg hadde hatt tid til det, men tre uker var nok til mitt formål om å få et overblikk over bedriften Kumudzi Kuwale og gjøre meg kjent med situasjonen i landet. Det absolutt beste med oppholdet i Malawi var å få møte så mange flotte mennesker, både lokalbefolkningen og de som jobbet for Kumudzi Kuwale. Det å være i Malawi og å oppleve situasjonen på nært hold har vært helt uvurderlig for å få en god forståelse for oppgaven jeg skal skrive.

Han har valgt å se på Life Cycle Assessment til batteriladestasjonene som bedriften har plassert rundt hos forskjellige landsbyer i Malawi. Life cycle assessment ser på systemet fra råvareuttak til det ikke kan brukes lenger. Håkon forteller av den lokale befolkningen er positive til produktene Kumudzi Kuwale leverer, spesielt viktig er det at bruken av mobiltelefoner har økt, så det er lettere for folk å mobilisere seg. 

- For eksempel så er begravelser er en viktig ting i Malawi, nå kan folk Istedenfor å høre om et dødsfall tre uker for sent faktisk ha muligheten til å kunne få beskjeden tidligere og møte opp i begravelsen.

Hjemmebatteriene gir mulighet til blant annet belysning og lading av mobiltelefoner. Belysningen sørger blant annet for muligheten til å gjøre skolearbeid og forberedelser til arbeid når det er mørkt ute.

MASTEROPPGAVEN

Masteroppgaven skal leveres i løpet av våren, og Håkon sier at selv om han lå litt etter med skrivingen da han kom hjem etter tre uker er han godt i gang med skrivingen nå.

- Man gjør seg tanker når man er der nede om hvordan man vil gjøre oppgaven. Selv om jeg ikke har fått alt ned på papiret så ligger jeg litt foran i hodet. Jeg har fått masse inspirasjon, og jeg tror og håper at oppgaven blir bra. Det å skrive master med mening har vært det riktige valget for meg, jeg har lært mye og føler at jeg faktisk skriver om noe meningsfullt.

IUG NMBU ønsker Håkon lykke til med oppgaven og takker for godt samarbeid!

 

EMBLA TUKKER, IUG NMBU

OPPDRAG KENYA

Ingeniører Uten Grenser NMBU har siden oppstarten av avdelingen jobbet for å etablere Master Med Mening (MMM) her på skolen. Nå er den første masteroppgaven en realitet i samarbeid med Kenyahjelpen som jobber i Budalangi-distriktet Kenya.

Mandag 15. september drar Vann og Miljøteknikk-studenten, Patrick Bakke, sammen med sin mentor, Mikael Bue fra Multiconsult, til Kenya for å utføre feltarbeidet til masteroppgaven ”Mulighetsstudie for solpumpe til irrigasjon i Budalangi”. Masterenoppgaven er et direkte resultat av IUG sitt arbeid med MMM i samarbeid med Kenyahjelpen, NMBU og Multiconsult.

ET ØNSKE OM Å GJØRE NOE MER

Vi tok en prat med Patrick for å høre hvorfor han ønsket å skrive en Master med Mening.

- Jeg har lenge vært interessert i bistand og utviklingsspørsmål, og det var derfor jeg valgte Vann og Miljø i utgangspunktet. I bistandsbransjen er det veldig viktig med erfaring fra bistandsprosjekter for å få jobb senere, og Master med Mening er derfor en ypperlig mulighet for å få slik erfaring.

Videre forteller Patrick at han har lyst til å gjøre noe med substans i livet og da han fikk muligheten til å skrive Master i samarbeid med IUG takket han fort ja til det. Oppgaven har han laget i samarbeid med Kenyahjelpen og veilederen sin ved IMT. Det har vært viktig å få lage en oppgave både studenten, Kenyahjelpen og NMBU kan godkjenne og være fornøyde med.

 

ENGASJEMENT

Når vi spør Patrick om hva han skal gjøre på feltarbeidet møter vi en engasjert student. Han har fra februar til juni i 2014 vært praktikant hos FN, nærmere bestemt i UN-Habitat i Nairobi, Kenya, så han kjenner godt til situasjonen i landet.

- Budalangi er et av de fattigste distriktene i Kenya og det er stor matusikkerhet på grunn av periodevis flom og tørke. Forhåpentligvis kan solpumper være en del av løsningen for bærekraftig matproduksjon der.

Gjennom feltarbeidet skal han undersøke vannkvaliteten i kilder i området ved å f. eks teste for e.coli, måle konduktivitet og PH-verdi. Etter den tekniske delen blir det en kvalitativ del i feltarbeidet der han ønsker å intervjue lokalbefolkningen, produsenten av solpumper, lokale vannmyndigheter, bønder og flere for å kartlegge kompetansen som finnes der.

 

FELTARBEID

Feltarbeidet er på totalt 30 dager og Patrick kommer da til å bo på området til Kenyahjelpen sammen med mentor og noen ildsjeler fra Kenyahjelpen. Han har utarbeidet arbeidsplan for alle dagene og budsjettene er klare.

På spørsmål om han føler seg klar er talen tydelig:
- Ja! Men det er én ting å planlegge hva man skal gjøre, en annen ting er å komme ned dit og faktisk se hvordan ting ser ut. Det kommer til å bli forandringer i planene!

Patrick har lovet å holde oss oppdatert underveis i feltarbeidet og å fortelle om sine erfaringer når han kommer tilbake i oktober.

Vi i IUG NMBU ønsker Patrick masse lykke til og ønsker han et utfordrende og lærerikt feltarbeid!

 

SVEINUNG FOSSNES & CHRISTINE SPITEN, IUG NMBU

FELTARBEID FOR SMITTEVERN

Smittefarlig avløpsvann er en stor utfordring i den tredje verden. Sivilingeniør Torbjørn Friborg fra Sweco har vært i Elfenbenskysten med Ingeniører Uten Grenser (IUG) for å teste et hygieniseringsanlegg for Røde Kors.

Sammen med to ansatte i A-Aqua og en water and sanitation-manager fra Røde Kors, tilbrakte Friborg fire dager i Toumodi, en middels stor by i Elfenbenskysten, for å teste anlegget. Røde Kors Elfenbenskysten har bygd en offentlig latrine i tilknytning til markedet i byen, og det var her testanlegget ble satt opp.

Store utfordringer

– Det er store utfordringer knyttet til avløpsvann i krisesituasjoner, men disse får lite oppmerksomhet. Det er lett å samle inn penger til rent drikkevann, men man må samtidig gjøre noe med håndteringen av avløpsvann, sier Friborg som første gang hørte om anlegget i en gjesteforelesning på NMBU.

Konsekvensen ble at han skrev masteroppgave om versjon én av anlegget, og testet det med avløpsvann på laboratoriet ved NMBU.

– Jeg studerte hvordan virus ble inaktivert i anlegget, ved å bruke et modellvirus som ligner på menneskelige virus. Etter dette deltok jeg på Røde Kors sin samling for delegater til feltsykehusene i fjor sommer for å lære bort bruken av anlegget. Det ble bestemt at versjon to skulle testes av Røde Kors i Elfenbenskysten. Representanter for A-Aqua skulle delta og hjelpe til i testingen, og IUG støttet turen min slik at jeg kunne få felterfaring og hjelpe Røde Kors med testingen, sier Friborg, som tidligere har bodd seks år i Elfenbenskysten som barn.

Hindrer smitte

Hygieniseringsanlegget som Røde Kors og A-Aqua utvikler skal hindre smitte fra avløpsvann i krisesituasjoner. Røde Kors tenker å bruke dette anlegget på sine feltsykehus, men anlegget kan også brukes i andre sammenhenger, som i flyktningleirer og i bosettinger for hjelpearbeidere, og kan sendes hvor som helst i verden. Avløpsvannet blir pasteurisert – varmet opp til 70°C – for å ta livet av smittsomme mikroorganismer.

– Det finnes i dag ingen gode løsninger for håndtering av smittefarlig avløpsvann i krisesituasjoner. Det er kjekt å se at anlegget er blitt enda bedre siden jeg testet det, og at det nå er klart til bruk, sier Friborg.

Nyttig felterfaring

Etter studier hvor det meste var av teoretisk karakter var det nyttig for Friborg å kunne praktisere noe av det han hadde lært, som kan videreføres i jobben som vann- og avløpsingeniør. I tillegg fikk han testet sine samarbeidsevner på tvers av kulturer og språk.

Som rådgiver er det også viktig å tenke på sluttbrukeren og da kan det være fint å komme ut i felten og høre hva slags utfordringer og forventninger de har til løsninger som rådgiverne kommer på.

– Gjennom turen med IUG har jeg fått et godt innblikk i at vi som rådgivere ikke bare kan bestemme oss for at et prosjekt skal være bærekraftig. Utførende og sluttbrukere må også være interessert i å drifte bærekraftige løsninger.

Synes du dette hørtes spennende ut?  IUG trenger flere humanitære ingeniører som kan bidra med sin kompetanse!

WATER AND SANITATION SITUATION IN LAMJUNG, NEPAL. MASTER MED MENING

Many people throughout the world still lack safe and affordable access to drinking water and basic sanitation. As of this year, only 83.3% and 53.1% of the population in Nepal will have improved water resources and sanitation facilities, respectively. Improvements in water and sanitation infrastructure results in benefits to health, education and livelihoods. 

During March 2016, an investigation of the existing water and sanitation situation in Lamjung District was undertaken to understand the key issues facing the region. In total, 50 surveys were carried out in four different Village Development Committees (VDCs) across the district, working with the aid of four Peace Corps Volunteers (PCVs) and two Nepali interpreters. Simple Correspondence Analysis was conducted on all significant correlations to describe relationships between different variables. 

The results showed that Lamjung District generally has a better situation, than other rural districts in Nepal with regard to access to water and sanitation. However, there were a range of issues found including insufficient quantity of water for domestic and agricultural use, poor accessibility and reliability of water sources, prevalence of waterborne diseases, a lack of protection and maintenance of water supply sources, low production of biogas, over-reliance on chemical fertilizers and inequality of access to water and sanitation. Some of these issues were found to disproportionately affect marginalised groups such as the poor and members of lower castes, while some issues are more dependent on location and impact all groups regardless of their socio-economic status. 

By analysing the results and researching relevant literature, this thesis proposes sustainable solutions to all issues discovered. Concrete measures that could be implemented by Lamjung District to improve access to water and sanitation are proposed, including implementation of sustainable low-cost technology, as well as better education and management practices.

The fieldwork has been conducted by Gabrielle Hairabedian and Tara Bartnik, students of MSc Sustainable Water and Sanitation, Health and Development at NMBU.

HUMANITARIAN ENGINEERING IN PRACTICE TRAINING IN UGANDA - DAY 4 & 5

Engineers Without Borders Norway’s (IUG Norway) mission is to alleviate suffering through engineering related assistance. One way in which IUG Norway aims to achieve this is through developing the capacity of engineers in Norway, preparing them to be able to utilise their skills and knowledge in both disaster and development projects worldwide.

This week, 10 IUG members travelled to Uganda to participate in an intensive field training course aimed at giving them some of the skills and knowledge needed to work within the humanitarian and development sector. All of the members have previously completed IUG’s Introduction Course, Security Training and Advanced Field Training prior to being selected to participate in this field component in Uganda. 

If you are interested you can follow along with the training on this blog post. There will be daily updates if the internet connection permits. 

The Humanitarian Engineering in Practice Training has been developed by Fontes Foundation, our Norwegian partner in Uganda. The project has been supported by Rambøll Foundation and will, in addition to training over 40 IUG members, also help rehabilitate a water supply system and install a solar powered pump together with the people of the village of Kashaka.

DAY 5 - 9TH OF MAY

By IUG participant - Gry Evjen

This day started with packing all of our luggage together with the solar panels into the 4 cars. We said goodbye to Luke (who went by car back to Kampala and Oslo) and drove to Kashaka to start our last working day. The first challenge was that one of the cars got stuck in the muddy road, and with a lot of handcraft and towing we managed to continue.  A bit later than planned we were ready to finish our project.

Solar panel

The frame was finished and put into the ground, and all the 10 panels were mounted with good help from the local people. A group of locals immediately started to use the panel as a shelter for the strong sun. The electrical cable was dug down in the ground and brought into the water treatment house.

The fence around the installation was fixed, and to protect the fence from the hippos, big stones were laid outside the fence. All the locals were engaged carrying the big stones, even the children down to 3 years were eager to help. Children in Kashaka are really strong!

Water intake

The steel structure for water intake was mounted in the water. Three boats and people on the lake were engaged. The challenges were quite a few: An old fence and fishing nets in the water were hindering the work with the steel construction, and the shore was steep and slippery. The PE pipe and the electrical cabel was extended and put into a galvanized protective pipe. The pump was then relocated into the newly made steel structure.

Photo by Synnøve Halle: Monting of steel structure in the water. The hero of the day was Pascal (on the top).

Photo by Synnøve Halle: Monting of steel structure in the water. The hero of the day was Pascal (on the top).

We had an one hour lunch break in the village, and planned to depart at around 16. We made it! Actually we had to leave in a hurry, because of more and more dark clouds on the sky. The time scheme looked like this:

15:50 The solar panel was checked and it worked. The water intake was finished.

15:55 All personal was in the cars ready to leave

16:00 The first raindrops drummed to the ground

 Luckily the rain fall stopped after 10 minutes, and we did not get stuck in the mud on our way back.

 Internet café

On our way to Mweya, some of us had a short stop in Katunguru at the Akacia Internet Café. This is supported by Fontes Foundation, and people can come there to use the internet and print out papers for a small charge. They have two PCs and one printer, and it is looked after by one person. The internet café is an “offspring” from the first water project in Katunguru in 2004 (managed by Fontes), which gave the population an optimistic and enthusiastic drive.

The evening was spent on Mweya Lodge, with a fantastic view over Kazinga Channel and Buffalos and Elephants on the other river side. 

 

DAY 4 - 8TH OF MAY 

By IUG participant - Rune Hetlelid

Taking cover from the rain in the local kindergarden. 

Taking cover from the rain in the local kindergarden. 

 

The day started with the usual briefing of the day to lightening the main tasks. Transport to the village of Kashaka. The community was certainly waiting for us to come. Two of the teams cars was driving to the closest city to buy some extra fence and other needed supply. The tower construction for the water-intake got finished, but wind stopped us to put it in place into water. Their team started to finish the fence to secure the solar power. Got served a local dish with goat meet and vegetables in the village.

While we got the most progress in the work we suddenly experienced heavy rain that last for more than an hour. Then we had to stop the generator and run for the closest shelter. Happily this building turned out to be a kindergarden. The children were more than happy to invite us in, to take part of their activity. Pascal was telling how great full himself and other locals are to receive the aid from Fontes. Since we are an international group we split up by nationality and performed our best on the stage, by singing and dancing to get the rain away. The kids was entertaining us rest of the time. 

When the rain slowed down we could finally turn the solar-power frame on the right side, so this part of the project could show some progress. We called it for the day and started driving back to the lodge. The road was muddy and very slippery because of the rain. We progressed continuously, but slowly. There is no reason to make any further comment about the Ugandan road standards. When we came to a junction we had to take the lesser common road since the surface was better even though it was more narrow.

Some of the 4WD cars had issues to keep on the road and turned 90 degree and blocked the road. Our experienced drivers made us through all of the 20km without any damage, except when one of the cars lost its spare wheel, which was placed under the frame. Returned safely back to the camp site just in time before dark.

Everybody met to have dinner. During dessert, Andreas expressed appreciation for the hospitality accorded to us by the staff at Kingfisher Lodge. Our manager Luke, presented a gift to Fontes for giving us this opportunity to take part of there project. Picture from rain shelter in kindergarden.

DAY 3 - 7TH OF MAY

By IUG participant - Mona Ellingsen

Plan for the day: visit different water projects and make reports of our impressions.

Photo: storage tank at Katwe water treatment plant with major leakages.

Photo: storage tank at Katwe water treatment plant with major leakages.

We departed from the lodge at 08.00. After refilling fuel, checking tire pressure and buying water we continued to a view point of Kyambura gorge. At the site we had a briefing and received a short lecture on the development of human beings and the critically endangered chimpanzees living in the gorge.

The course participants were divided in three groups. We travelled to three different villages, in each village one group was responsible of noting their impressions and later writing a report about it. The main impressions are briefly described below.

We travelled through the Queen Elizabeth National Park on our way back to the lodge and we were able to experience some of Uganda's wildlife.

Arrival back at lodge at 19.00.

VILLAGE KISENYI

Group members: Amita, Anita, Rune

This is a fishing village. There seems to be more business than Kashaka, there are more shops, and the town is larger (1800 inhabitants). Fontes Foundation has installed a water supply system and the general impression is that it is working well, one problem noted was not insulated power cables. Fontes Foundation has installed solar panels for power supply for the water pumps. The fence around the panels has been replaced after damage from hippos.  Business is quite good; there is production of handicrafts for Saturday marked in a different town. The lake is shared with Congo, and there has been some accusing of overfishing from both sides.

KATUNGURU, KASESE

Group members: Asbjørn, Aluka, Mona

The population is 4205. There is a better standard of living than at Kashaka parish. The water system is installed by Fontes, and is their largest project. The system and the water committee is working well, based on positive feedbacks form the community. The town is situated by a major road (Kampala/Kasese). The village has public power supply and good mobile phone coverage (three transmitters placed in the village). There can occasionally be power cuts of up to two days.

KATWE

Group members: Gry, Helene, Milenija

The town is quite large (approximately 10000 inhabitants). Salt harvesting is a source of income. The very advanced water treatment system was installed about 20 years ago. It is in very poor condition and that is why the community is planning to apply for support from Fontes. There is a 70 % leakage according to the technician (from pump house to consumer). Regular maintenance on supply channel to water intake is needed. There is a large leak from the pump by the intake, and storage tank (see photo below).

In addition the automatic chemical injection is out of order and the chemicals need to be added manually. The ownership and management seems disorganized.

DAY 2 - 6TH OF MAY

By IUG participant - Milenija Helgesen Stojkovic

Mona from IUG and Pascal from Fontes constructing the frame for the solar panels. 

Mona from IUG and Pascal from Fontes constructing the frame for the solar panels. 

 

The day started with briefing about planned work, technical solution and HSE, by Andreas, Luke and Valentin which was finished by 8:30.

The village Kashaka has a water system that was installed by Fontes Foundation (FF) 4 years ago. The technical assessment identified a need for following improvements:

  • Alternative power supply to the pump because of an unstable generator and the cost and availability of fuel
  • The water intake redesign because of challenges due to rise of the water level, hippos that bite on pipes, etc

We arrived at Kashaka at 9:15 and offloaded materials and tools. It was cloudy and really good to work.

Luke (EWB) started immediately repairing generator as we had only one in order and we needed two.

Our team split into two groups:

  • Construction and installation of solar panels: Mona, Milenija, Gry and Rune
  • Improvement of water intake: Asbjørn, Amita, Anita andAloka

We started with measuring and drawing sketches for the support for solar panels and protection fence for water intake. Cutting wrongly available profiles would compromise our project as we couldn’t waste any material. To buy more beams we would need to drive a long distance.

Only when we were sure about our measurements, and Luke successfully finished work with generator, we started to cut and drill.

It didn’t take too long time before locals got involved. Towards the end of the day they got more and more involved and were lined up to assist with drilling and spanning. The chairman of the Water Committee was very engaged as well as technicians who are normally in charge of maintaining the plant. That showed us how much community appreciated that they have this water supply system. We got lot of attention from kids, and they were very helpful also. They were helping carrying beams, bolts, etc. In the beginning looking at us shy but couldn’t resist the curiosity a young local woman helped us with drilling.

At 13:00 we had a brake and a lunch (fried tilapia and chapatti) prepared by locals. By this time weather changed and it started to be really hot. Valentin form (FF) was very creative and very fast installed a sunshade for us by using some bolts, rope and canvas.

We continued working from 14:00 until 17:00.

Except small bruises and light sunburns we didn’t have any other issues.

On the way back to the hotel we sow some elephants.

We had a debrief at 21:00 and Andreas (FF) introduced some stress management techniques to us.

Agnes from Fontes Foundation commented: "Although everyone was very exhausted at the end of the day, everybody was just smiling all the time."

True :-), it was a wonderful day fulfilled by meaningful work.

 

DAY 1 - 5TH MAY 

By IUG participant - Amita Khan

Community meeting with IUG members and Fontes Foundation. 

Community meeting with IUG members and Fontes Foundation. 

Fontes Foundation and Engineers Without Borders (EWB) went to Kashaka to undertake an assessment of the social and technical situation in the village. The team was divided into two groups with four and five members. One group looking at the social aspects and the other the more technical. 

Before leaving for the village we had a morning briefing about how to conduct an assessment and how to write a report. In the evening, both teams had a presentation of their results, so that everyone got a general idea of the situation in Kashaka. In addition to the assessments, a community meeting was held to inform the villagers.

The village has a political structure with a board of six members; chairman, vice chairman, secretary, treasurer, defense manager and committee member. The source of income is mainly fishing; nevertheless other businesses such as small shops and a hairdresser can be found. The village has a health center with a motorcycle as an ambulance, if there is need for a hospital. The primary school in Kashaka has many students until fifth grade where many quit. The students quit because of inadequate income and lack of motivation.

Currently the village has a water system that was installed by Fontes a couple of years ago. Today the main problems with the water system are:

  • The temporarily water intake due to the water level rising in the lake by over 2m in 10 years. 
  • Problems with the electrical supply to the pump because of an unstable generator and the availability of fuel

The teams  being put in a situation without knowing what to expect made it difficult to make an exact plan of how to collect the needed data, and the initial plans were changed. People were very helpful and gave the necessary information. However, some of the information given was contradicting and therefore a question had to be asked in many different ways. Many important aspects were found, however more research has to be done to get an even better understanding of the situation.

A collaboration with Fontes Foundation in Uganda. 

Oppdrag Nicaragua, Feburar 2013 (Master med mening)

FADCANIC Prosjekt, Feltarbeid på Wawashang Landbruksskogbruk Senter Nicaragua. Studenter Marc Bonilla og Linn Solheim fra NTNU, begynte å jobbe på FADCANIC prosjektet i august 2012. I desember 2012, fullførte de sin spesialisering prosjekt på temaet "Energiforsyning til Wawashang Agroforestral Complex", og i januar 2013 startet de sin masteroppgave arbeid. Som en del av masteroppgaven, en tur til Wawashang var nødvendig for å gjøre de riktige målinger for avhandlingen. Dette ble utført fra 11 februar til 4 mars. Nicaragua rapport 

¡QUÉ CALOR!

pa.jpg

Vi har plutselig kommet til slutten av oppholdet i Paraguay. Den siste uka har vi samlet sammen all informasjonen vi fikk på turen i El Chaco. Mange løse tråder måtte nøstes sammen og viktige opplysninger oversettes fra spansk til engelsk. Stanislas har hatt full kontroll over spansken og har stort sett hatt ansvar for å stille spørsmål underveis. Språket har kanskje vært den største utfordringen i løpet av feltarbeidet. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sagt «maybe you could ask…» og har fått høre av Stanislas at personen allerede har fortalt det jeg lurte på. Vi hadde ikke kommet så langt med spansk-norsk ordbok tror jeg. Kanskje vi hadde klart å stille noen spørsmål, men vi hadde garantert ikke klart å oppfatte svaret. Visstnok snakker de utrolig fort her i Paraguay. En viktig del av arbeidet denne uka var å holde presentasjoner om prosjektet på to universiteter: Universidad Nacional de Asunción (UNA) og Universidad del Cono Sur de las Americas (UCSA). For å gi en mest mulig helhetlig presentasjon prøvde vi å gjøre et kostnadsoverslag for prosjektet. Disse beregningene ble basert på data vi fikk da vi besøkte Aguamin avsaltingsanlegg forrige uke. Vi presenterte også en foreløpig design av anlegget, både av komponentene knyttet til avsaltingsprosessen samt energiforsyningen. På begge universitetene ble vi møtt med stor entusiasme. Det var cirka 15-20 stykker som hørte på hver av presentasjonene og forsamlingene bestod stort sett av professorer, PhDer og noen mulige leverandører. For at prosjektet virkelig skal være gjennomførbart er det viktig med lokal forankring i Paraguay og det virket som om det var mange som var interessert i å bidra til å skaffe midler til prosjektet. På begge universitetene snakket vi også om viktigheten av at lokalbefolkningen i Pozo Colorado er direkte involvert i prosjektet – spesielt med tanke på vedlikehold av anlegget. Det finnes altfor mange eksempler på prosjekter som har gått i vasken på grunn av manglende vedlikehold…

Vi har også truffet noen andre interessante personer denne uka. På onsdag møtte vi José Vallejos som jobber i utviklingsavdelingen i Administration Nacional de Electricidad (ANDE). Han kunne fortelle oss om alt som finnes av planer for utvidelser i kraftnettet i Paraguay, og vi fikk bekreftet at det nå er en ny 23 kV-linje fra Concepción til Pozo Colorado. Vallejos presenterte oss også for Fabian Lopez som eier firmaet Energia Biosol, og som har et slags passivhus i San Bernardino utenfor Ascunción. Dette huset ble bygget i 1984 (!) og det var ikke gjort særlig store endringer siden den gang. Huset hadde mange fiffige løsninger, blant annet 2 Savonius-turbiner på taket (vindturbiner med vertikal akse), passiv oppvarming/nedkjøling ved hjelp av spesielle steiner med høy varmekapasitet, solcellepaneler som ga DC-strøm til belysning, egen tank med biogass fra toalettet til bruk i matlaging med mer. Det var ganske fascinerende å se hvordan utstyret var for 30 år siden. Huset skal nå opprustes og bli brukt som forskningsprosjekt på UCSA. Det er ikke mange slike hus i Paraguay, vil jeg tro, og det er kjekt å ha kontaktinformasjon til en person som driver med solcelleimport for å kunne få mer eksakt prisinformasjon.

I morgen drar vi allerede mot kaldere strøk og skal igjen fly Asunción-Sao Paulo-Amsterdam-Trondheim. Det har vært mellom 41 og 44 grader her hele den siste uka og sola har vært brennhet. For folk som oppholder seg i den norske vinterkulda kan dette kanskje høres behagelig ut, men det innebærer faktisk at vi nesten ikke kan gå ute før klokka er fem-seks på kvelden. Det har vært historiske høye temperaturer her som ikke har vært registrert de siste 50 årene! Man blir helt utmattet og dehydrert av sola og man må virkelig passe på. Så nå synes vi alle tre at det skal bli greit å komme hjem og avkjøle seg litt. Samtidig blir det trist å reise, for vi har hatt et utrolig fint opphold og møtt masse hyggelige mennesker her. Det har også vært et uvurderlig opphold i forhold til innsamling av data til videre arbeid med prosjektet. Både Johannes og jeg tror at vi kommer til å få mye mer «spissede» masteroppgaver nå, som forhåpentligvis kan være direkte nyttige i prosjektimplementeringen. Men jeg kunne godt vært her litt lenger, nå som jeg endelig har kommet litt i gang med spansken… Jeg tror jeg må tilbake. Takk for denne gang, Paraguay!

-          Ingerid

¿CUANTOS MEMBRANOS?

Her er Pozo Colorado!

Her er Pozo Colorado!

De siste dagene har vært veldig innholdsrike, så det er best å skrive et blogginnlegg nå før det skjer enda mer. Mandag morgen kjørte Aldo, Johannes, Stanislas nordvestover til Pozo Colorado. Dette er altså stedet hvor det planlagte avsaltingsanlegget skal være. Det var overraskende hvor raskt landskapet endret seg da vi krysset Rio Paraguay og kjørte inn i området som kalles El Chaco. I motsetning til områdene sør for elva er El Chaco en region med et enda varmere klima og mindre nedbør. Det er med andre ord tøffe levevilkår for planter, trær og dyr her, og vi la med en gang merke til at vegetasjonen var annerledes. I området finner man dyr som jaguar, puma og slangen boa constrictor. Kjempespennende! Vi håpet å få et glimt av noen av disse, men måtte nøye oss med en død slange av ukjent art i veien… Etter tre timer på en snorrett vei var vi plutselig ved det første store veikrysset siden vi forlot Asunción. Og da visste vi at vi ikke kunne være noe annet sted enn Pozo Colorado!

I løpet av forrige semester studerte vi mange bilder av Pozo Colorado for å prøve å få et best mulig inntrykk av hvordan området ser ut. Det hjalp til en viss grad, men man kan aldri forstå forholdene før man faktisk er fysisk tilstede. Vi dro først til området der drikkevannet til befolkningen blir lagret. Dette er bare en stor, åpen dam i enden av landsbyen. Allerede på avstand kunne man se den grønnaktige fargen på vannet og det ville ikke engang fristet å bade der… Ikke langt fra denne dammen, som på spansk kalles en «tajamar», var det tre store lagringstanker på 10 000 liter hver. Vann pumpes fra tajamaren til disse tankene, før de blir pumpet opp til en tank på 10 000 liter som er 6 meter over bakken. Fra denne distribueres vannet til innbyggerne – eller det vil si, til de innbyggerne som er koblet til distribusjonssystemet. Cirka halvparten av husstandene (tilsvarende rundt 900 mennesker) er ikke tilkoblet. Vi fikk snakke med Don Vera, en mann fra landsbyen som har ansvar for vanndistribusjonen. Han fortalte om alle utfordringene de hadde med systemet, hvordan de manglet penger til vannrensing og nødvendige systemdeler. Slik det er i dag må innbyggerne selv rense vannet med klor før det er drikkbart. Rørene i bakken går fort i stykker og det virket som om flere kunne hatt vann i springen dersom nødvendige reparasjoner ble gjort. All informasjonen fra Don Vera foregikk på veldig hurtig spansk og det var ikke alltid like enkelt å fange opp den informasjonen vi trengte. Men det hjalp veldig å kunne inspisere området, og vi så i hvert fall at det var stort potensial for forbedringer! Vi snakket også med en dame som bor i et hus like ved for å høre om hennes syn på dagens situasjon med vannforsyning fra tajamaren. Ikke overraskende har innbyggerne blitt vant til å bruke dette som sin drikkevannskilde og til å rense det med klor selv. Damen fortalte at de betaler svært lite per husstand for dette vannet og at det stort sett er tilstrekkelig. Dersom det er underskudd på vann distribueres det vann fra lastebiler som kommer kjørende fra byen Concepción, 14 mil øst for Pozo Colorado.

I Pozo Colorado snakket vi også med Gregorio Riveros, en lokal representant for det regionale styret i Presidente Hayes, regionen Pozo Colorado ligger i. Med på møtet ble også Cesar, legen i landsbyen, som tilfeldigvis var på samme restaurant. De viste stor entusiasme for prosjektet og spurte med en gang om når det kunne stå ferdig! Gregorio fortalte også om en ny 22 kV strømforsyning som var under konstruksjon og skulle kobles til allerede denne uka. Dette var svært interessant, for med en mer stabil strømforsyning kan batteribanken reduseres betydelig. Og det betyr penger spart!

Vi fikk mye nyttig informasjon i Pozo Colorado. Mette på inntrykk kjørte vi videre nordvestover til byen Filadelfia. 3 timer til på en snorrett vei, men på grunn av huller i veien hver hundrede meter ble det litt av en heisatur. På utrolig vis klarte vi å holde leiebilen like hel… Vi dro til Filadelfia for å besøke to eksisterende avsaltingsanlegg som bruker omvendt osmose (heretter forkortet RO = reverse osmosis). Jeg gledet meg utrolig mye til å endelig få se hvordan et slikt anlegg ser ut i virkeligheten. Tørr teori skulle endelig bli til ekte vannproduksjon! På anlegget Aguamin fikk vi kjempenyttig omvisning av den engasjerte eieren Ricky. Han fortalte alt vi trengte å vite om selve RO-prosessen, anleggets oppbygning og også økonomiske aspekter. Mye av informasjonen vi fikk er direkte nyttbar for Pozo Colorado siden grunnvannet antakeligvis er av nogenlunde samme kvalitet. Det var fint å kunne snakke med noen som var så engasjert i drikkevannsproduksjon og noe av det mest imponerende var at Ricky hadde designet alt på egen hånd. Vi var også på besøk på et annet RO-anlegg i nærheten, som var litt mer moderne. Der fikk vi møte eieren, men han kunne ikke et ord engelsk. Da er det bare å prøve seg på spansk da! Jeg har da fått med meg litt av språket i løpet av disse dagene. Cuantos membranos? Membranos, membranas..ja ja… Jeg fikk i hvert fall svar J

De kommende dagene skal vi bearbeide all informasjonen vi fikk i Pozo Colorado og Filadelfia. Vi er nå tilbake i Asunción og neste uke skal vi holde presentasjoner om prosjektet på to ulike universiteter her i byen. Vi håper de vi fremfører for kan bidra med ideer og entusiasme, og så håper vi også at vi kan få kontakt med noen potensielle leverandører. Muligens kan jeg også klare å lære meg noen flere spanske gloser. Vi gleder oss til fortsettelsen!

-          Ingerid

DE FØRSTE DAGENE I ASUNCIÓN

Stanislas, Johannes og Ingerid foran Lake Ypacaraí i Aregua

Stanislas, Johannes og Ingerid foran Lake Ypacaraí i Aregua

Torsdag 23.januar forlot vi et iskaldt Trondheim og satte kursen mot hjertet av Sør-Amerika: Paraguay. Flyturen gikk greit unna. Vi fløy Værnes-Amsterdam-Sao Paulo-Asunción og landet i Paraguay natt til fredag. På flyplassen ble vi hentet av Aldo, vår kontaktperson fra organisasjonen ren-PEACE her i Asunción. Varmen slo mot oss da vi kom ut av flyplassen. Selv om det var natt var det over 30 grader! Vi ble tatt med til Aldos ringe bolig litt utenfor sentrum av byen. Her kan vi bo når vi jobber i Asunción.

Med på reisen er Johannes Waatevik og undertegnede, som skriver Master Med Mening gjennom IUG, i vårt siste år på IME-fakultetet på NTNU. Vi har også med oss rådgiver innen solenergi i Multiconsult, Stanislas Merlet, som skal hjelpe oss med feltarbeidet. I vårt forprosjekt høsten 2013 studerte Johannes og jeg muligheten for å etablere en stand-alone energiforsyning basert på solceller for et avsaltingsanlegg i Pozo Colorado, en landsby midt inne i landet. Det planlagte anlegget skal anvende omvendt osmose for avsalting av grunnvannet (som har et høyt saltinnhold). Omvendt osmose er en svært energieffektiv og fremadstormende teknologi. For å muliggjøre omvendt osmose kreves et høyt trykk og det er i hovedsak motorer til å drive pumper som er energikrevende i et slikt anlegg. Men for å kunne designe anlegget, og også energiforsyningen, på en god måte kreves detaljert informasjon om vannressurser, forbruk og tilgjengelige arealer i landsbyen. I løpet av feltarbeidet håper vi å kunne få mer informasjon om Pozo Colorado ved å inspisere området, snakke med lokale myndigheter og også med lokalbefolkningen. I tillegg har vi planer om å besøke et eksisterende avsaltingsanlegg i byen Filadelfia for å tilegne oss enda mer kunnskap om omvendt osmose.

Fredag ble dagen for å sove ut og utforske litt av byen. Tre trøtte typer tasset ut på gaten utenfor huset i håp om å finne en buss til byen. Det vi ikke tenkte på var at sola stod i senit og at 40 grader i skyggen betyr en betydelig høyere temperatur i sola… Det gjaldt å finne skygge så godt vi kunne, for å unngå å koke helt bort. Med Stanislas’ upåklagelige spanskkunnskaper klarte vi fint å finne en buss som kunne ta oss til sentrum. Asunción har mange flotte bygg, men også flere slitte fasader og fraflyttede hus. Det er mye å se på i byen hvis man har tid til å stoppe opp litt: Hus i flotte fargekombinasjoner, smilende gateselgere, små nisjebutikker og søte fortausrestauranter. Men vi har også blitt overrasket over de store kontrastene som råder i byen. Det er folk med flotte luksusbiler og uteliggere om hverandre, noe som setter en liten støkk i en når en vandrer gjennom gatene. Til tross for dette er folk utrolig hyggelige og hjelpsomme, i hvert fall når du klarer å stotre fram noen spanske gloser. Ordboka har hittil vært min beste venn!

På lørdag fikk vi tilbud om å være med Gonzalo, en kollega av Aldo, på et møte om forurensing av innsjøen Ypacaraí i Aregua like utenfor Asunción. Vi visste lite om innholdet på møtet, men det viste seg å være en samling for frivillige som ønsket å gjøre noe med forurensningsproblemene. Møtet ble holdt utendørs, under noen trær i sentrum av Aregua. Det var interessant å se hvordan lokalbefolkningen engasjerte seg i disse problemene, selv om vi ikke følte at vi kunne bidra noe særlig. Johannes og jeg lærte i det minste en rekke spanske gloser, slik som septiktank, bekk og brønn. Det kan komme godt med senere! Etterpå ble vi vist rundt i Aregua, som er en koselig liten plass der mange pensjonerte tyskere har bosatt seg på grunn av den rolige atmosfæren og de lave boligprisene. Fordelen med det er at nordmenn som har lyst på grovbrød kan få dekket sine behov…

Lørdag og søndag jobbet vi en del med å forberede turen til El Chaco, området der Pozo Colorado ligger. Avreise er i morgen, mandag. Vi har skrevet ned en rekke spørsmål vi må få svar på når vi er der. I tillegg planlegger vi å intervjue så mange som mulig i lokalbefolkningen for å få et genuint inntrykk av vannforsyningssituasjonen i området. Det vi finner ut ved å være i Pozo Colorado blir svært viktig for det videre arbeidet med prosjektet. Vi gleder oss veldig til å se området, møte de som bor der og endelig få et ordentlig inntrykk av landsbyen vi hittil bare har sett på kartet. I morgen tidlig leier vi bil og kjører nordover sammen med Aldo. Reisen tar visstnok rundt 5 timer. Kanskje vi ser noen ville dyr langsmed veien? Det skal i hvert fall bli spennende å oppleve landsbygda i Paraguay!

-          Ingerid

AU REVOIR, MERCI HAITI!

END OF OUR SECOND WEEK

Our tight schedule for the end of week two was not easy to follow! Basically, we had to push the rollout two days, and could only manage to start on Friday. It is not always easy to follow a schedule, and we wanted to do things properly as well. We were concerned about the quality of our work, so we would not want to rush things too much. The reason for some of the delay was what you can call showstoppers. And this was on Thursday when we wanted to finally start the rollout. By the end of the day we managed to finalize the user agreement, which had three parties; J/P HRO, the Committee and the user himself. All the user instructions were finalized, and the agreement between J/P HRO and the Committee was also signed.

On Friday morning we were ready. But still there was a discussion at the Committees office. So after a while we had to go to the boss' house to get some clarity. We were able to reach a consensus on the importance of doing a pilot project before making the business of the solar products into something profitable. This was a key aspect to communicate to the Committee before starting the pilot project.

Another thing that can be frustrating is that the working day does finish at 5 in the afternoon for all the employees. Even if we would want to continue working, we have to respect the time we are given. We also want to stay as safe as possible, and going out after dark might pose other dangers. So all we could do was to make the most out of the time we had.

We started the rollout by going down the list of people that had been chosen. It was not an easy task! As I mentioned before, the area is a maze of houses and small back alleys, and the list was definitely not based on geographical position... Luckily we got to work with Fednel and Romelus, who knows some of the area, and work there every day. For some of the time we also needed help from someone else, and another J/P HRO employee came with us after lunch. Romelus was very enthusiastic and promoted the lanterns as the star of the show!

All together we managed to deliver 10 lanterns on Friday, which was a good day considering the late start-up. People were very grateful and thanked us for the product. The overall perception was that it was something they need, and want for themselves. Even if they all seemed to have some electricity, the frequent blackouts make it unreliable, impractical and in many cases force them to use other sources of energy to get lighting. The most used sources of light that we saw besides electricity was kerosene lamps, candles and flashlights.

We were still eager to get the rest of the products out to be able to visit the families after a few days. This kind of visit would enable us to see how they were handling and using the product, and get some ideas for the post survey questions, and how we can learn from the pilot. And if there are any problems we can try and address them to see what can be done, and adjust the course of action as we go. Unfortunately it was weekend again, and the visit would have to be right after rolling out the rest of the products on Monday.

L'HÔPITALE UNIVERSITAIRE DE MIREBALAIS – THE WORLDS LARGEST SOLAR HOSPITAL

Before we came here, Tommy had heard about a hospital built in Haiti that uses 100% solar energy for its needs. It had been a wish to be able to visit the hospital for the whole trip, and we finally did! The hospital is located around 50 kilometres north of Port-au-Prince in a town called Mirebalais.

We were interested in finding out how the energy was being used, and also where the PV-panels had come from, and how they were implemented. It turns out it was a German company that was responsible for bringing and installing the panels. Engineers had trained six Haitian electricians to do the installation of the panels and the grid connection. Two of them were hired for operating the system and this is when Tommy is thinking; "AHA, there are four available people trained in installing solar panels!" So you see, I got to get more of this way of thinking.

We started quite early in the morning, (well 9 is early on a Saturday) and the reason that it takes 2 hours to drive 50 kilometres is, well, Port-au-Prince and all its ups and downs (read: bumps) and traffic. Natale Carasali (Tali), a paediatrician who was volunteering for J/P HRO and living in the same house with us was also very interested and joined us for the trip. He was there in the same period of time as us, and was one of the many nice people we got to know in the house. He would be able to understand more of the applications of the hospital.

And then there was the thing about plans again. The person we were in contact with wasn't working that day, because there was a festival in the town of Mirebalais. But, it all worked out after all, and we were lucky to get a tour of the hospital and got to see the PV-panels on the roof. We met a nice guy outside who spoke English and was able to first get us up to the roof to look at the panels, and then got in touch with a surgeon who gave us a tour of the hospital.

There are many articles about the hospital; these are two I liked because they are describing things more thoroughly:

http://www.solutions-site.org/node/987

http://www.globalgiving.org/projects/mirebalais-hospital/updates/

It is truly amazing what they have achieved with this hospital, and that it is built in Haiti. On the downside the operating costs are high and the hospital is currently not operating on full capacity. But nevertheless, it is creating jobs and helping people, and as long as this is a fact, I believe it is a good thing.

A QUICK TRIP TO THE BEACH

After the visiting the hospital we were able to drive by a beach and get a swim. This time it was not so refreshing, the sea can get pretty warm! But it sure looks beautiful.

BASSIN BLEU

To get the most out of my stay here, I was ready for another road trip on Sunday. This time I went with with 3 others from the J/P HRO house. The destination was a place called Bassin Bleu - "Blue basin", a set of waterfalls and swimming holes with the clearest blue water you can imagine. The colour is just unbelievable. It is located just outside of the city Jacmel on the south coast of Haiti. It was two and a half hours to drive each way, but it was definitely worth it. The water was cold and so refreshing. We had a lot of fun jumping from the waterfall itself. I felt like I was in the Tarzan movie!

ROLLOUT

The rollout continued on Monday morning. Me, Tommy and Fednel were working as best we could to get everything done. We started off with the solar home systems. The two fixed lights with accompanying light switches and cords needed to be placed, and we had brought some simple tools. It was not enough to be able to fix the solar panel to the roof, and we were also concerned about the risk that somebody might steal the panel. So the solution was like Tommy has done in other projects; to take the panel inside after dark. Each house is different, and we needed to try and find the best solution for each and one of them.

The streets of Delmas 32 were alive after dark, and the area had electric power at the time. This was a good thing, because we wanted to se where we were going, even if it meant that we would not see the full advantage of the solar products. We ended up visiting 2 families with solar home systems and one with a solar lantern. It was fun to get to go back and see the people again in a different setting, and to see the various ways they used the products. It was also rewarding to see that they had already started using the products. We hope they will use and enjoy them!

LAST DAY

On Wednesday it was time to go back to the houses yet another time to collect the small post survey sheet we had given them at the rollout. So I joined Fednel to pick up the surveys and to ask some questions about the product to get more feedback. Meanwhile Tommy was working in the office to do some wrap-up work.

This time we were able to go to each house in a more geographical manner. Luckily. And I must say it was a big surprise that the houses were as close as they were! Yet another proof of the quality of the “addresses”…

As we talked to people, I would try and ask them questions about the usage of the lanterns. I would ask if it is working like it should, if they like it, what they like about it, was the brightness of the light strong enough, did the battery last all night like it should, did they have any problems, what kind of problems, and so on. It also enabled us to get information about the products that we did not know from before, and would not have found unless we tried it ourselves. Again, people were very grateful, and thanked us for the product. I also think that they are less sceptical of someone who comes to visit them more than just once, even if I was going away shortly after.

WRAP UP WORK

After collecting the surveys, it was time to do the wrap-up work, where we wanted to hand over the project to J/P HRO as well as possible with what we had learned and the way to go further. I hope that the project will be well taken care of by Fednel and the other employees of J/P HRO, and that they can help the Committee with a possible scale-up after the pilot is finished, if the result is positive. We believe it is important that someone feels ownership of the project. This way this person or department will be the driving force to work on it and make it matter. And I hope that in the end, these kinds of products can be good alternatives to what the people are faced with now, even if it cannot replace electricity alone. The fact that it might replace kerosene lamps and candles is encouraging. The lessons learned and the experience gained after the pilot might be used to implement the same technology in schools and community centres. And it is possible to consider bigger systems for more energy intensive applications such as shaving, TV and DVD, small refrigerators and so on.

TIME TO LEAVE

Suddenly it was time to pack up our things and get ready to leave. But first we had to take a dinner out with our new friends from the J/P HRO house, and a few beers. It was a fun Wednesday night with good food and good company! I will miss you guys. Thursday we packed the rest of our things and went to say our goodbyes at the office. I hope I can return one day.

I have come to learn more about the challenges of working closely with a community and the importance of sustainability aspects when implementing different programs into the community. There are a lot of things to consider, and I have only just started to understand some of it. (Even with a technical background I do understand that one cannot just come up with a fancy technical solution and everyone is happy, even if it sounds like a good idea in the first place). People of different communities have different cultures, environments and traditions and different ways of living together, which have to be respected. I have also learned more about what working in a Non-Governmental Organization is like, some of the processes involved, and the challenges one face. After only three weeks, I am by no means an expert on any of these fields, but the time in Haiti has been valuable to me.

So what is the road ahead? It is clear that Haiti, being the poorest country in the western hemisphere, still needs to develop and find better solutions that can help them in becoming more independent. What is the bigger picture? How will the county supply people with jobs, and be able to grow? As for the commune of Delmas there are many challenges still ahead, and we wish J/P HRO the best of luck in their important work to save lives and bring sustainable programs to the Haitian people. We hope for more rewarding cooperation between Engineers Without Borders and J/P HRO in the future.

Au revoir e merci Haiti!

Source: http://org.ntnu.no/ingutengrenser/wp-conte...

OFF TO HAITI!

SOLAR POWER IN HAITI - A PART OF THE SOLUTION

As an IUG member, I applied and was chosen to participate in an IUG (Engineers without borders, Norway chapter) collaboration with J/P Haitian Relief Organization, (J/P HRO) to look into the application of solar energy in their construction and retrofit building projects in Port-au-Prince. For more information on the Building project at J/P HRO, check this website.

I am a mechanical engineering student currently working on finishing my master thesis on Solar Energy in the form of heat for cooking. For me this is a once in a lifetime opportunity.

My fellow traveller and mentor for the trip is Tommy Fernandes. He started his career with solar energy at the Renewable Energy Corporation ASA (REC ASA). He and two colleagues later founded the organization Solar Power Unlimited in 2009 where he has executed many different projects on solar energy. He is now project and partner development coordinator at IUG.

Together with the support and knowledge of the J/P HRO staff, and the experience of Tommy, I will do my best to contribute to the project.

Here you can check out J/P HROs website (or copy the link http://jphro.org/).

BACKGROUND OF J/P HRO

At the onset of the earthquake emergency response, J/P HRO became the official camp manager of one of the largest camps for earthquake survivors who had lost their homes. Soon after J/P HRO establishedan Engineering and Construction department for new construction and removal of rubble from all the collapsed buildings, and demolishment of unsecure buildings.

Now the Engineeringand Construction department focuses on long-term sustainable solutions for housing for the families living in the camp, either by retrofitting houses or building new houses that both can withstand earthquakes and hurricanes. The organization is taking a holistic approach, which is the general strategy of most Non Governmental Organizations (NGO's) here in Port-au-Prince. J/P HRO’s Engineering and Construction efforts are largely focused in Delmas 32, a densely populated neighbourhood in the commune Delmas of approximately 90,000 people adjacent to the Pétionville and Cité Maxo camps, which are managed by J/P HRO

The Pétionville Camp, together with the neighbouring Cité Maxo Camp, housed approximately 60,000 individuals at their peak in 2010. Today, 86 % of camp families have returned to their communities. As of August 2013, less than 8,000 displaced individuals remain. J/P HRO has committed to assisting all the remaining camp residents in the transition to safe, long-term housing in the surrounding neighbourhoods. In 2013, J/P HRO programs will continue redevelopment and reconstruction projects in adjoining neighbourhoods, such as Delmas 32, providing displaced families and local residents a thriving, prosperous and secure community where they can return and begin to rebuild their lives.

Mme Jean Gerald:

When my house was damaged, I could not stay in it. Everyone who had this problem was struggling to find help to fix their home. But J/P HRO came and helped me to make repairs. During the construction, we homeowners were very involved: J/P held training sessions for us, and showed us how to work and what materials to work with. Now that the repairs are finished, I have a good and nice home. I live with my husband and children. I’m still working on finishing small additions myself. I can truthfully say that I feel safe in the house, even when it’s raining. I don’t fear being in my home if another earthquake happens. I sleep well.

As a part of the program, we were also given a starter fund to begin a small enterprise. I had a few orders, so I purchased fabric and started selling clothes I’d made. I make clothes for my children as well. I learned to do this a long time ago, in 1978. I love what I’m doing, and it helps when people know you.

BACKGROUND FOR THE TRIP

The objective of the trip is to try and map the needs of the people, and find needs that can be solved in one or more ways using solar power for electricity in a sustainable and affordable manner.

PRIOR TO THE TRIP

Before the trip had started, it was hard to get a feel of what exactly we would be working on in the project at hand. Although the planning to participate in Haiti had been maturing for some time, the choice of me as the participating IUG member happened very quickly. It was very hectic for me as I was extremely busy working on my thesis, and having to prepare for the trip to Haiti. I didn't have many expectations to what the work would be like, and I didn't know much about life in Haiti either. All I know is that it is very important for us to get an understanding of how the communities live together, and the culture of the Haitians before we can start and come up with solutions. That is one of the things I have been told by others having field experience and also one of the things I have come to learn by being a part of IUG NTNU.

As part of the project work I will get to know the employees of J/P HRO and learn from them. I hope this can be a start of a meaningful and productive partnership between the two organizations. I will try my best to keep you updated on what is going on.

OFF TO HAITI!

I started my journey from Trondheim to Oslo Thursday the 8th of August, and met Tommy the next morning at Gardermoen Airport. All set for the trip, me with a backpack, and him with a suitcase.  After a nice lunch at Heathrow, we set off to Miami International Airport, with plenty of time to get to know each other. Luckily Tommy had been advised to take a pit stop in Miami before travelling further to Haiti. After some "Cuban food", and a nice refreshing swim in the hotels pool, I collapsed in my hotel room. Arriving to Port-au-Prince the next day, Saturday afternoon, was not as chaotic as it once was according to Jill Almvang, who normally lives in Oslo and has been working in Haiti since May 2010. But still Tommy, who is originally from India, recognized the "Indian way" of organizing the luggage...

SETTLING IN

During the weekend we got to settle in to the house where the volunteers and some of the employees live, and also got to see some nice sights of the city. First going up the mountain hill for a beautiful view of the city on Saturday, and getting a swim in the pool of one of the nicer hotels also in the hillside on Sunday. On the way down we drove past the "Route de Delmas", a long boulevard that had recently gotten streetlights all powered by solar panels. This had immediately given results – people feel safer, the small businesses can run for a bit longer after dark, and the criminal factor is getting smaller.

KICK-START!

The first day we started off by getting a tour of the office by the volunteer coordinator. Then we had a meeting with the Engineering and Construction department, and got an introduction to the organization and the department. After the meeting, we went straight on a site visit to Delmas 32 with Romelus who knows the community there and Lora and Anna, all from the Engineering and Construction department. This is one of the neighbourhoods where J/P HRO is focusing on retrofitting and reconstructing houses.

The area is truly a great maze of houses and resembles somewhat Brazilian favelas. I have no idea how the driver managed to navigate the narrow streets. First we visited a new school, Frans Beda School, they had retrofitted, and soon found out that there is some electricity available for the people living in the area. But it is not free, although the connection is very unstable. Later we got to see some model houses they had built, and some new and retrofitted houses they had constructed, and got a feel of how the community was built up.

CURRENT SITUATION

Many businesses have their own diesel generator, either used for main power or backup during blackouts. They also sell electricity from the generators. We hope to suggest some feasible solar powered solution as an alternative to running generators.

Source: http://org.ntnu.no/ingutengrenser/wp-conte...

Oppdrag Kisumu, Kenya , May 2013

Slutten av mai 2013 reiste IUG medlem Edana Fedje til Kisumu, Kenya for å delta i en vannprosjekt.  Arcaro Prosjektet ble initiert av Arc Kenya, et datterselskap av Arc Aid, en norsk non-profit organisasjon. Arcaro er en utdannings- og samfunnshus som tilbyr en rekke tjenester for lokalsamfunnet. Målet med prosjektet var å evaluere/finne fremtidige potensielle vannkilder for Arcaro. Les mer

DRIKKEVANNSTILGJENGELIGHET I LAND I SØRLIG UTKANT AV SAHARA

Det er et velkjent faktum at forurenset drikkevann er et stort problem i mange land verden over. Som et grunnleggende behov, har mangel på rent drikkevann store konsekvenser for menneskelig helse og velferd. Konsum av forurenset drikkevann er en direkte eller indirekte årsak til mange livstruende sykdommer i utviklingsland og er en av hovedårsakene til at 1.4 millioner barn dør hvert år. Dette hovedsakelig som følge av gjentatt diaré og infeksjoner i indre organer. Myndighetene i mange av disse landene bruker betraktelige summer av statlige budsjetter på sykehus og medikamenter for å hanskes med utbredte sykdommer. Mange av disse sykdomstilfellene kunne vært unngått om tilgangen til rent drikkevann hadde blitt forbedret. Konservative estimater fra Verdens Helseorganisasjon, WHO, tilsier at prisen ved å la være å gjøre noe med situasjonen som den er i dag er ni ganger høyere enn det som skal til for å sørge for at alle verdensborgere har stabil tilgang på rent vann.

Denne masteroppgaven ble skrevet våren 2012 ved NTNU. Den er ikke skrevet i samarbeid med IUG, men er i tråd med vårt formål og vår visjon; ”Lindre nød ved ingeniørmessig bistand”.

Mpagne er en av de mest isolerte landsbyene i Kamerun, med dårlig veitilknytning og lite kontakt med nasjonale myndigheter. Situert i en av landets frodige regioner, med stort potensiale for å utnytte lokale naturressurser, er mangelen på infrastruktur en av hovedårsak til at landsbyen ikke har tilgang til utbedrede drikkevannskilder.

Masteroppgaven bygger på en prosjektoppgave knyttet til samme tema, der Mpagne i Kamerun ble brukt som en eksempellandsby for å presentere situasjonen på detaljnivå. Dette var i hovedsak en litteraturstudie som ble gjennomført for å generere mulige teoretiske tekniske løsninger. Dette prosjektet, i kombinasjon med en ekskursjon til Mpagne våren 2012, danner grunnlaget for masteroppgaven.

Masteroppgaven består i hovedsak av å:

1. Presentere en generell teoretisk tilnærming til bærekraftig drikkevannstilførsel i distriktsområder i land i sørlig utkant av Sahara, basert på publisert litteratur.

2. Presentere drikkevannssituasjonen i Mpagne, Kamerun per i dag, samt diskutere bærekraftige vannkilder med tanke på tilfredsstillelse av kvalitative og kvantitative krav.

3. Gjennomføre en feltstudie i Mpagne for å kartlegge praktiske muligheter og begrensninger, med tanke på de tekniske så vel som de sosiale aspektene av et prosjekt som dette.

4. Lage en detaljert beskrivelse/modellering av en passende teknisk løsning, inklusive beregninger på materialrobusthet og eventuelt energibehov.

5. Diskutere hvordan en teknisk løsning kan implementeres i Mpagne, hvor alle delprosesser som planlegging, finansiering, transport, konstruksjon, drift og vedlikehold skal tas i betraktning.

 

UTSATT: PRODUKSJONSOPPSTART AV TURBINER TIL MIKROVANNKRAFTVERK I INDIA

Anders Austegard, Dr.ing. fra NTNU og SINTEF Energy-forsker, har brukt de siste 14
årene på prosjektet “Remote HydroLight” som gir elektrisitet til avsidesliggende landsbyer i Afghanistan. Suksessen i prosjektet har vært et resultat av lokal opplæring, produksjon og installasjon av vannkraftverk i mikrostørrelse.

Et lignende prosjekt på landsbygda i Nord-India er under vurdering i samarbeid med den Indiske NGO’en “Lok Chetna Manch” og “Friends of Himalaya, en norsk stiftelse. Lars Mjølhus er kontaktperson i prosjektet. Han er utdannet ingeniør fra NTNU og jobber for tiden som Senior Consultant hos Geomatikk IKT AS.

En del av prosjektet er å etablere lokal Indisk produksjon av cross flow-turbinen som for tiden blir produsert i Afghanistan. Begrunnelsen for lokal produksjon er blant annet å tilrettelegge for lokalt tilgjengelig vedlikehold og reservedeler samtidig som at prosjektet vil generere arbeidsplasser i området.

Turbinen som er designet for lav kostnad og lavt teknologinivå skal bli produsert i små verksteder i byen Ranikhet, Uttarakhand, India. Verkstedene er vant til metallarbeid som f.eks bilreparasjoner osv., men har lite erfaring med hvilke toleranser som er viktige på en turbin for å oppnå kvalitet. Studenten er i denne oppgaven forespurt om å assistere ved oppstart av denne produksjonen med spesielt fokus på å implementere tilstrekkelig kvalitet på produktet i prosessen. De siste stegene i dette arbeidet ble foreslått som en masteroppgave for våren 2013. Forsinkelser i prosesser med de indiske delstatsmyndighetene har imidlertid ført til at prosjektoppstart er blitt forsinket. IUG NTNU følger spent med og er klare til å bistå når prosjektet ruller videre.

Lenker for videre lesning:
http://www.sintef.no/Presserom/Forskningsaktuelt/Smakraftverk-til-krigstrott-folk
http://www.remotehydrolight.com
http://www.lokchetnamanch.org
http://www.friends-of-himalaya.com
http://en.wikipedia.org/wiki/Ranikhet
http://www.ntnu.no/ipk